Du er her:
Nedlastbare filer:Last ned kildefilLast ned pdf
KildekodePDF
Innledning til Gildet paa Solhoug, 1. versjon
OPPFØRELSE
Høsten 1855 ble manuskriptet under Henrik Ibsens eget navn levert Det norske Theater i Bergen. Bestyrelsen vedtok i møte 29. november 1855 at det skulle oppføres på teaterets stiftelsesdag, 2. januar 1856. Ved uroppførelsen ble det spilt sammen med en etterfølgende vaudeville, Slægtningerne av Henriette Nielsen, mens det ved tredje oppførelse, 20. januar, ble kombinert med Wergelands syngespill Søkadetterne iland (til Kjerulfs musikk). Ibsen hadde ansvar for både rolleinstruksjonen og scenografien, oppgaver som ellers ble delt mellom ham og Herman Laading. Han foreslo selv rollebesetningen (jf. teaterets sirkulærebok 5. desember 1855, UBB Ms. 230b/19b). Rollefordelingen fremgår også av teaterets rollebok (UBB Ms. 230b/27). Bengt Gautesøn ble spilt av Johannes Brun, Margit av Louise Brun, Signe av Fredrikke Jensen (senere Nilsen), Gudmund av Jacob Prom, mens Knut Gjæsling og Erik fra Hægge ble spilt av henholdsvis Andreas Isachsen og Carl Hansen. Prøvene startet 6. desember. Siste leseprøve ble holdt 31. desember, generalprøven 2. januar kl. 10.00, det vil si samme dag som premieren (UBB Ms. 230b/19b).
Til førsteoppførelsen i Bergen var det komponert musikk av Ferdinand Giovanni Schediwy. Det håndskrevne partituret (TarkUiB NT56en) inneholder en ouverture og åtte vokalsatser med orkester. Det er datert «Bergen, Decbr: 1855» og har i tillegg en blyantpåførsel som daterer det til 10. desember 1855. Orkesterstemmer og vokalstemmer er ikke bevart. I manuskriptet betegner Schediwy seg som arrangør, trolig fordi han har benyttet flere norske folkemelodier, men mange av temaene er hans egne, slik at betegnelsen komponist er mer dekkende. Schediwys partitur inneholder følgende nummer, sitert etter sangtekstene:
  • Ouverture
  • «Bjergkongen red sig» (Margits sang)
  • «Jeg vandred i Lien» (Gudmunds sang)
  • «Over Tilje med Sang og Strengespil» (kor av gjester)
  • «Lad Fedlen klinge» (dans og kor)
  • «Herude, herude skal Gildet staa» (kor av gjester)
  • «Jeg red mig udi Lunde» (Gudmunds sang)
  • «Guds Fred og Farvel» (kor)
  • «Over Jorden vogter Lysets Øie» (slutningskor)
Partituret publiseres i sin helhet i skriftserien Ibsen ad notam.
I løpet av Det norske Theaters virksomhet i Bergen (1850–63) ble bare ett stykke spilt flere ganger enn Gildet paa Solhoug (Gatland 2000, 33–34). Før 11. februar var det oppført fire ganger, jf. brev fra Ibsen til Chr. Tønsberg 11. februar 1856. Datoene var 2., 4., 20. og 23. januar. Det ble også fremført 24. august samme år, i forbindelse med at prins Napoleon og blant andre Ernst Renan besøkte Bergen sommeren 1856 (Gatland 2000, 16–17; Blytt 1907, 121–22). Ibsen overrakte ved denne anledning prinsen et innbundet eksemplar av manuskriptet, og Schediwy overrakte et eksemplar av partituret (Blytt 1907, 121–22). Stykket ble fremført ved teateret i Bergen i alt seks ganger i løpet av 1856, et høyt tall i forhold til det som var vanlig (Lorentzen 1949, 149). I mars 1856 inngikk stykket i Det norske Theaters gjestespill i Trondheim, der det ble spilt to ganger.
Den 13. mars 1856 hadde stykket premiere ved Christiania Theater, her med musikk av Paolo Sperati, teaterets kapellmester. Rollene ved Christiania Theaters oppførelse var stort sett besatt med danske skuespillere. Margit ble spilt av Augusta Schrumpf, Gudmund Alfsøn av Anton Wilhelm Wiehe. Den norske Laura Svendsen (senere Gundersen) spilte Signe (Petersen 1856).
Hvorvidt ønsket om ny musikk kom fra Ibsen selv eller Christiania Theater, er usikkert. Opprinnelige planer om at Halfdan Kjerulf skulle skrive musikken, ble ikke realisert; jf. brev fra Ibsen til Chr. Tønsberg 11. februar 1856. Speratis partitur (NBO NMS Mus ms 4922) inneholder følgende nummer:
  • «Bjergkongen red» (Margits sang)
  • «Jeg vandred i Lien» (Gudmunds sang)
  • «Over Tillie» (kor av gjester)
  • «Lad Fedlen klinge» (dans og kor)
  • «Herude herude skal Gildet staae» (kor av gjester)
  • «Guds Fred og Farvel» (kor)
  • «Over Jorden vogter» (slutningskor)
Partituret avsluttes med tre skisser:
  • «Andante. No. 1». Akkompagnement for Schediwys melodi til Margits sang.
  • «No. 2». Sats for strykeorkester. Muligens et ekstra for- eller etterspill til Gudmunds sang.
  • «No. 5 b / Andantino». Orkesterakkompagnement til en sang. Melodien og teksten er ikke ført inn.
Manuskriptet gir inntrykk av at komposisjonen ble til i stor fart. Det kan se ut til at Margits sang er blitt sunget til Schediwys melodi med Speratis orkesterakkompagnement. Hvorfor Speratis egen melodi eventuelt er blitt vraket, er det ikke mulig å si noe om. Hans melodier har liten forbindelse med norske folkemelodier. Et unntak er innledningen, «Dandsen», til koret «Lad Fedlen klinge». Sperati har skrevet en dansesats på nitten takter, og har brukt en springdansmelodi som trolig ikke er noe direkte sitat av en bestemt folkemelodi. Den er ellers bygget på vanlige motiver i norske springdanser som var tilgjengelige i Lindemans og Berggreens samlinger (for eksempel på Speratis komposisjon, se Norges musikkhistorie 1999–2001, b. 2, 254).
MOTTAGELSE AV OPPFØRELSEN
Premieren 2. januar 1856 ble en umiddelbar suksess. Skuespillerne ble innropt etter teppefall, og forfatteren ble hyllet «och måste ett par gånger under stort jubel visa sig för publiken» (Nielsen 1998, 90). I forordet til den senere bearbeidelse av stykket (1883) skriver Ibsen at det «fik en fortrinlig, en sjelden stemningsfuld udførelse. Med lyst og hengivelse blev det givet, og således blev det også modtaget. […] Forestillingen endte med talrige fremkaldelser af forfatteren og af de spillende» . Dagen etter premieren, 3. januar 1856, skrev Bergensposten at «Forfatteren [blev] fremkaldt og ved sin Fremtræden modtagen med stormende Bifald» (Anonym 1856). Ibsen selv husker at «Senere på aftenen gav orkestret, ledsaget af en stor del af publikum, mig en serenade udenfor mine vinduer. Jeg tror næsten, jeg lod mig henrive til at holde et slags tale til de forsamlede; jeg ved i al fald, at jeg følte mig såre lykkelig» . I et brev til Fredrikke Jensen, trolig skrevet 2. januar 1856, takker Ibsen henne for fremføringen av Signes rolle og gir samtidig en indirekte vurdering av forestillingen som helhet.
Bergensposten anmeldte premieren i to nummer, 20. og 24. januar 1856. Kritikeren mente at forfatteren på grunn av sin «Fantasi og rige poetiske Evne maatte i Romantiken og Sagnverdenen have det videste og mest passende Felt; thi hans Aandsretning er afgjort lyrisk, og dette vil maaske altid hindre ham i at give sine Figurer bestemte Omrids og fornøden Begrændsning». Det ble også sagt at forfatteren manglet «dette dybe Indblik i Sjælens Mekanisme, som udfordres for med Held at kunde forsøge sig i Karakterfaget». Dikterens fantasi og poetiske evner ble altså sett som et hinder for en effektiv dramaturgisk oppbygging og en psykologisk sannsynlig persontegning. Kritikeren pekte på «mange af Begynderens Feil, men ogsaa mange af Geniets Kjendemærker» (Danielssen 1856). I et senere inserat i samme avis skriver signaturen «F.» at « Gildet paa Solhoug […] er et Sangstykke, og Musiken er komponeret til Texten» (F. 1856). Derfor etterlyser han anmeldelser av Schediwys bidrag til forestillingen.
Hovedstadspublikumet mottok stykkets premiere på Christiania Theater 13. mars 1856 med «Velvillie» (Christiania-Posten 16. mars 1856, Petersen 1856). Den usignerte anmeldelsen, som ifølge Collin og Eitrem trolig er skrevet av Richard Petersen (Bjørnson 1912–13, b. 1, 107), sammenligner skuespillet med Henrik Hertz’ Svend Dyrings Huus, men sammenligningen gjelder bare stilen og rommer ingen beskyldning om lån eller etterligning. Kritikeren finner lite å rose i stykket, og vurderingen er overveiende negativ:
Uagtet der nemlig er Noget i Stykket, som gjør En godt stemt for Forfatteren og som opfordrer til at sende ham en Opmuntring under hans fremtidige Virken og et Bud om at han ikke maa forsage, fordi man her ikke fuldstændig kan anerkjende ham, saa lider man dog efter endt Forestilling af en trykkende Tomhed, som følger af et interesseløst Resultat. Der foregaar nok, men hvad der skeer, er ikke nok til at vi kunde stifte fuldt Bekjendtskab med Personalet. Sujettet er ikke godt behandlet, Momenterne ere ikke anvendte med Omtanke nok (Petersen 1856).
I den grad Speratis musikk ble nevnt i anmeldelsene, var omtalen negativ. Bjørnson skriver i den første av sine to anmeldelser av stykket (Morgenbladet 16. mars 1856):
Og saa Speratis Musik! Jeg har eengang hørt en Komponist ytre, at norske Melodier i Moll kan enhver lage. Hvad bagvendt det lyder, begynder jeg næsten at tro det; men Stemningen, som hviler i dem, Billedet af hele vor øde tungsindige Natur, den forstaar ikke Enhver at trylle frem. Man maa haabe, at denne Musik blot er midlertidig (Bjørnson 1856).
Imidlertid fremhevet han stykkets lyrikk og dets poetiske kvaliteter på scenen. I Morgenbladet 11. og 27. april oppfordret han teateret til å gjenta forestillingen. Det skyldtes at stykket var blitt henlagt etter første forestilling, noe som skulle få konsekvenser for norsk teaterhistorie. Bjørnson anså det som et forsøk fra den danske teaterledelsens side på å undertrykke original norsk dramatikk, og hevdet i Morgenbladet 11. april 1856 at publikum hadde rett til å se stykket spilt flere ganger. Han fikk støtte av Ibsens venn Paul Botten-Hansen, som i Illustreret Nyhedsblad 26. april 1856 anklaget «Direktionen [for] Lyst til at faae de norske Stykker fra Haanden saa snart som muligt og – lagte ad acta» (Botten-Hansen 1856a). Innleggene førte til en utvidet pressedebatt i Morgenbladet om stillingen for norsk dramatikk generelt. Kampanjen var vellykket; 29. april stod igjen Gildet paa Solhoug på plakaten. Denne feiden dannet opptakten til de senere teaterslagene ved Christiania Theater 6. og 8. mai 1856, der Bjørnson spilte en ledende rolle. Striden stod om norskheten ved Christiania Theater, og angikk så vel norske skuespilleres yrkesmuligheter som det at norsk dramatikk måtte ha en sentral plass på landets hovedscene. Etter teaterslaget ble igjen Gildet paa Solhoug oppført 17. mai 1856.
Gildet paa Solhoug var det første av Ibsens skuespill som ble oppført utenfor Norge. Ved Kongl. Dramatiska Theatern i Stockholm hadde det premiere i 1857 på unionsdagen, 4. november, med Speratis musikk. Aftenbladet refererer 17. november 1857 en overveiende positiv omtale fra Stockholms Dagblad, der stykket roses for sin nasjonale tone og sin lyriske «Inderlighed» (Anonym 1857a). Ved Casino i København hadde stykket premiere 6. desember 1861 med musikk av Joseph Glæser, trolig etter oppdrag fra teateret (Dahlgren 1866, 234; Neiiendam 1923, 44).